Av de seks i Marquee denne sommerkvelden i 1962 er det kun to som fortsatt ruller videre: Mick Jagger og Keith Richards. Bill Wyman på bass kom med rett etter denne første konserten, Charlie Watts på trommer i begynnelsen av 1963. Med var imidlertid Ian Stewart, som inntil manager Andrew Loog Oldham mente noe annet, var fullverdig Stones-medlem. "Stewart passet ikke inn", men ble inntil sin død i desember 1985 særs lojal mot Stones, spilte på platene og konsertene. Omtalen Keith Richards gir av Stewart i sin bestseller "Livet", er både respektfull og varm og forteller at bandet har mye å takke "Stu" for.
Med fra starten var selvsagt Brian Jones, skaperen av Stones og et musikalsk geni som sløste bort talent og liv og ble funnet død i sitt svømmebassenget i juli 1969. De to siste som deltok i det første gig var Dick Taylor på bass (senere Pretty Things) og Mick Avory (senere Kinks) på trommer. Det er blitt hevdet at trommene ble traktert av Tony Chapman, men Richards skriver i sin bok at det var Avory, så vi får tro på det.
Ved et jubileum som dette er det etter min mening lite formålstjenelig å drøfte hvilket band som er verdens største. Selv er jeg ikke i tvil, men uansett om man måtte holde en knapp på U2, Springsteen, Neil Young, Bob Dylan eller hvem det måtte være, det er ikke mulig å komme forbi at Stones er store og at de ruver. Og det er jo til å glede seg stort over at det nå vel er mer enn rykter at steinene vil rulle ut på landeveien igjen i 2013. For jeg tilhører dem som er glad for at de ikke har gitt seg og at de siste konsertene har vært blant de beste.
Jeg har fulgt Stones omtrent fra starten, har alt av album og bøker og hundrevis av bootlegs. Har fått med meg 30 konserter ( vet at jeg her ligger dårlig an i forhold til flere norske venner - ingen nevnt, ingen glemt). Men, la meg ta dere med på en liten reise gjennom Stones-historien, og så kan dere være enig eller uenig i mine konklusjoner:
Beste album: Ikke overraskende står det her mellom de "fire store": Beggars Banquet (1968) , Let It Bleed (1969), Sticky Fingers (1971) og Exile On main St (1972). Vanvittig bra album alle fire; jeg kunne også ha tatt med Aftermath (1966) og Tattoo You fra 1981, men tror jeg i dag faller ned på Let It Bleed pga Gimme Shelter, Midnight Rambler og ikke minst You can't................ Men sikker er jeg ikke på mitt valg.
Beste låt: Hvor mange har Jagger/Richards skrevet? Ikke vet jeg, men det er jo nærmest håpløst å velge. Under My Thumb fra Aftermath står sterkt, likeledes Wild Horses, Angie, Honkey Tonk, Brown Sugar, Rip This Joint, Let It Loose og ikke minst Can't You Hear Me Knocking.
Men i dag velger jeg Symapthy For The Devil: En sjelden blomst i det musikalske landskapet, med melodi og tekst over den øverste hylle og en gitarsolo som det bare er å bukke og neie for.
Beste konsert: Den har det vært mange av, men jeg har vært heldig: Copacabana 18. februar 2006. Minst 1.3 million!!! til stede på stranda. Det var så enormt at det var vanskelig å oppfatte der og da hvor stort det var. Lettere da å skjønne at Cirkus i Stockholm , 22 juli 2003 med 1800 tilskuere og Beacon Theatre i NYC 1. november 2006 (Shine A Light-innspilling) med 2100 fans, grep fatt i meg.
I Stockholm hadde jeg flaks og fikk kjøpt billett om morgenen samme dag som konserten og kommer aldri til å glemme That's How Strong My Love Is, hvor Mick Jagger var suveren. Det var han også i Beacon sammen med Keith Richards i Far Away Eyes, men der var det Richards som scoret høyest.
Av konserter kunne jeg også ha nevnt San Siro 11. juli 2006, to dager etter at Italia hadde vunnet VM-finalen i fotball og tre av heltene kom opp på scenen med Stones. Stemning? Bare fornavnet.
Ronnie Wood har sagt at han holder av høsten for innspilling av nytt album. Sist i juni spilte han med sin forgjenger Mick Taylor i London og ryktene sier at Bill Wyman blir med i 2013.
Det har alltid vært mange historier og rykter om Stones, men det er vel fordi It's Only Rock & Roll.
TS
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar