Og årets valgkampvinner er............?

9. september velger vi; men hvilket parti gjennomfører den beste valgkampen? Hvem makter å sette dagsordenen med et tydelig og konsekvent budskap i et forståelig, klart språk? Undertegnede skal lede Kampanjes nye valgjury, en gruppe samfunnsinteresserte som tett vil følge de kommende måneders holmgang.

Vi er inne i landsmøtesesongen, på mange måter selve opptakten til en hektisk valgkamp. Sist helg var det Arbeiderpartiet som gjennomførte et vel regissert politisk verksted. Denne helga er det Kristelig Folkeparti med en leder som ikke vet om han vil sitte i regjering.  Venstre vil gjerne innta Kunnskapsdepartementet. Senterpartiet og SV ønsker å fortsette i regjering, men begges landsmøter kunne ikke skjule en betydelig uro om de vil nå over sperregrensen. Fortsatt gjenstår Høyre og Fremskrittspartiet, to partier som åpenbart trives i hverandres selskap om dagen.

Kampen om å bli størst

Sps, SVs og Venstres kamp mot sperregrensen er bare ett av flere spennende momenter vi får  høre mer om i valgkampen. Et annet er poeng er  kampen om å bli størst. Vil Høyre virkelig makte å ta posisjonen som landets største parti fra meningsmålingene inn i stemmelokalene? I så fall vil høstens valg bli historisk og få konsekvenser for hele det politiske landskap. Det å være størst gir en egentyngde og vil eventuelt gi Høyre en ny og uvant  posisjon, men fremfor alt representere en betydelig utfordring for Arbeiderpartet. Konsekvensene av samtidig å miste regjeringsmakt og ikke lenger være landets største parti, vil føre til en selvransakelse få kan ha full oversikt over i dag.

Det er velgerne som avgjør valget, mens Kampanjes jury skal ta stilling til  hvilket parti som vinner valgkampen. Juryen består av Åshild Mathisen, utviklingsredaktør i Vårt Land, Morten Pettersen, administrerende direktør i Burson-Marsteller Norge. Astrid Bugge Mjærum er kommunikasjonsdirektør i Skatteetaten og tidligere styreleder i Kommunikasjonsforeningen, Ida Aalen, rådgiver i Netlife Research, Knut-Kristian Hauger, ansvarlig redaktør og daglig leder i Kampanje og undertegnede som juryledere. Se  Kampanje.com  for nærmere omtale.

Kriterier for å bli best

Juryen har samlet seg om enkelte kriterier slik at vi rett før valgdagen kan kåre det beste parti. For det første vil vi vektlegge tydelighet og konsekvens i budskap, fremført i et forståelig, klart og lett forståelig språk for alle generasjoner. Likeledes evnen til å sette dagsorden og mobilsere velgere.

Jungelen av plattformer og den kontiunerlige flom av utspill stiller partiene overfor krevende kommunikasjonsutfordringer. Hvilket parti vil best kombinere tradisjonelle virkemidler som betalt kommunikasjon, valgmøter, husbesøk og stands med effektiv bruk av sosiale medier? Hvordan få til en positiv og givende dialog med velgerne både ansikt til ansikt og via tastetrykk, bilder og videosnutter?

Partitoppenes innsats i de store TV-debatter vil vi selvsagt også observere og analysere, for ikke å glemme kreativitet som gir seg utslag i nye og mer enn gjerne oppfinnsomme tiltak. Og så har vi særs lite imot at det blir plass til både smil og humor.

Kommentarer og innspill

Juryen vil ha en rekke møter de kommende måneder og selvsagt også ha kontakt via sosiale medier. Vi vil svært gjerne ha tips, innspill og kommentarer. Så kom igjen, bidra til at vår beslutning blir fattet på et så bredt grunnlag som mulig. Undertegnede kan kontaktes  på mail,  terje@svaboaanonsen.no, eller gjerne via sosiale medier som FB og twitter @terjesv.

Legg gjerne også inn kommentarer på dette og kommende blogginnlegg om valgkampen her på vår hjemmeside.

TS

Ti svensktoppar til påsken!

Snart er det påske. Forhåpentligvis tid til å senke tempoet, finne fram en god bok og/eller lytte til god musikk. Så i vår helt uskyldige serie over "10 beste", har jeg denne gang valgt å lete i CD-hyllen avdeling Sverige. Ett navn dominerer:     Stefan Sundström.

I forrige uke var Dagfinn og jeg  på Rockefeller og overvar nok en stor konsert med Stefan Sundström med band. Månedene på Træna har åpenbart gjort ham godt. Han er djevelsk god og fra hans nyeste CD vil jeg velge to: "Hej hej hei Lou" og ikke minst "Bye bye Trondheim". For ikke å glemme "Onkel Alf" - og da ble det vel allerede i åpningen tre av Sundström.

Og da kommer jeg jo litt skjevt ut, for ikke er det plass til den suverene "Alle skal i jorden" fra albumet "Ingenting har händt", ei heller "Om jag kommer opp til Jesus" eller "Johnny Tunder" fra "Hjärtats melodi". Men i en lang påskeuke bør det absolutt være tid til å spille alle - flere ganger.

Dessuten er det ingen tvil om at påskemorgen bør innledes  - på full guffe - med Jussi Björling. Var Björling eller hans italienske kollega Caruso størst? Ikke vet jeg, men "Pärlfiskarna" er  og vil alltid forbli en ener.

Samme beskrivelse kan også benyttes om Björn Afzelius, Åges gode kamerat som dessverre gikk bort alt for tidlig. Også her et utvalget mange, men hva med "Tankar vid 50"? "Isabelle"?"Natt i ligurien"? Neida, jeg har ikke glemt "Tusen bitar", men Afzelius var så mye mer enn den låten.

En av Sveriges aller største var Jan Johansson. Hans "Jazz på svenska" og "Jazz på ryska" har vel for alltid skrevet seg inn i musikk-historien. Jeg husker "Jazz på svenska"fra en tid hvor jeg stod jazzen veldig fjernt og var involvert i de håpløse diskusjonene om Stones eller Beatles. Så med ett dukket det opp på radioen en pianst som bergtok oss. Låtene er like suverene i dag - og jeg er glad for at skiva fortsatt er å finne i platehyllene.

Sverige er et rikt, kulturelt land. Hep Stars må vi ikke glemme, ei eller Helleacopters som gjorde en suveren opptreden på Cirkus i Stockholm sommeren 2003 før Stones overtok scenen.

For å roe ned alle: "Når jeg kysser havet" av Ulf Lundell er selvsagt i hyllen. Kanskje den største?

Mens jeg skriver disse linjer spiller jeg "Keith Don't go" med Nils Lofgren. Men han er vel amerikansk?

TS

Diktaturets løpegutt

- Erik Solheim har skrevet bok. Kinas nyere historie omtales i rosende, for ikke å si ukritiske vendinger. Det er all grunn til å tro at lederne i Kinas kommunistiske parti applauderer.

 

I en kommentar i Aftenposten i dag skriver Terje Svabø at Erik Solheim er "en av Kinas kommunistpartis ivrigste talspersoner i Norge".

 

Les kommentaren her;

Diktaturets løpegutt

Rolling Stones: 10 beste låter

Hvilke er Stones' beste låter? Å velge mellom flere hundre er så å si en umulighet. Men etter å ha fått med meg tre konserter i London og Newark i  forbindelse med at de nå markerer sine spektakulære 50 år, er det morsomt å prøve. 

Som en forberedelse til dette lille innlegg, skrev jeg ned 10 låter på ipad'en, nærmest etter innfallsmetoden. Det eneste som er sikkert er at skulle jeg gjøre den samme øvelsen i morgen, ville listen åpenbart ha blitt en annen. Men ikke helt:

Sympathy For The Devil, vil stå på enhver liste. Etter min mening rockens desidert beste låt. Hentet fra Beggars Banquet som kom ut i 1968 og som både musikalsk- Keith Richards gitar!! -  og lyrisk er en ener. Inspirasjonen til teksten er hente fra mesterverket "The Master and Margarita" av Mikhail Bulgakov, en bok som må leses.
"I stuck around St.Petersburg
When I saw it was a time for a change
Killed the czar and his ministers
Anastasia screamed in vain"

Jumping Jack Flash. Også den fra 1968 og som høstet enorm applaus da Stones fremførte den i Madison Square Garden 12-12-12 i konserten til inntekt for orkanen Sandy's ofre. Det var en skikkelig drivende versjon av en låt som visstnok skal ha blitt unnfanget da Jagger og Richards var sammen på sistnevntes landsted og sent en natt - eller tidlig en morgen alt etter - hørte  lyden av en persom som kom gående i hagen: Det er Jumpin' Jack- min gartner, sa Keith. Flash, sa Mick...Og resten er historie.

Far Away Eyes. Da er vi framme i 1978. En herlig country-inspiret låt hvor Mick virkelig bruker stemmen sin og hvor Ronnie Wood er outstanding på slide-gitar. Hentet fra albumet Some Girls og en tekst som vel,vel...slentrende er den i alle fall.

Let It Loose. Exile On Main Street er garantert en plass i musikkhistorien. Albumet fra 1972 er full av inner-tiere. Innspilt under relativt - forsiktig sagt - kaotiske forhold i Frankrike er kanskje dette Stones' beste. Jeg kunne bruke mye spalteplass på å nevne alle de gode låtene fra dette albumet, men la meg heller si at Let It Loose har fått for liten oppmerksomhet. En flott ballade:
"Who's that woman on your arm, all dressed up to do you harm"

Before they make me run. Ethvert Stones-gig er nytt, men likevel holder de fast ved en tradisjon: Keith skal synge to låter. Etter min mening er denne hans beste. Glitrende gitarspill og lyrikken:
"Gonna find my way to heaven, 'cause I did my time in hell
I wasn't looking too good, but I was feeling real well"

Midnight Rambler. Det er vel ikke mulig å komme utenom denne? Fra Let It Bleed i 1969 og en eventyrlig gitar tilhørende  Mick Taylor, som han heldigvis gjentok under konsertene i forbindelse med 50 års jubileet. Mick Jagger er gått langt i å varsle nye konserter senere i år. Kanskje både Taylor og Bill Wyman dukker opp igjen?

That's how strong my love is. En eneste grunn til at denne låta får plass her: Cirkus i Stockholm 22. juli 2003. Vi var bare vel 1000 som hadde klart å få fatt i billetter. For en konsert - og Mick i storform  under denne sangen. En cover-låt, skrevet av Roosevelt Jamison, Stones hadde den med på Out of Our Heads i 1965.

Respectable. En herlig, flott rocke-låt. 13 desember i fjor hørte jeg den i en fabelaktig versjon i Prudential Center i Newark, USA. Gjest under denne låta var John Mayer. For en gitarist! Når han kommer til Oslo - kjøp billett!  Ser at også denne er fra Some Girls, selv om det -  i alle fall ikke hittil - har vært mitt favoritt-album.

Can't you hear me knockin'.  I 1971 kom fantastiske Sticky Fingers. Denne sangen burde ha vært spilt oftere!

Doom and Gloom. Det udiskutable beviset på at Stones ikke er ferdig. Lansert i forbindelse med markeringen av 50 års jubileet på GRRR!-samlingen. En herlig aktiv låt. Jeg spiller den om igjen, om igjen og....


TS

Valg 2013: Ut å stjele klær

Det er lenge igjen - i norsk politikk veldig lenge igjen - til valget 9. september.  Derfor er det slett ikke sikkert at det som idag ser ut til å være en ferdigspilt kamp, viser seg å være det.

Jeg tror  det blir skifte, og tror at SV og Senterpartiet kan bli minimalisert, men Arbeiderpartiet vil bli langt større ved valget enn dagens målinger antyder.

Det var en offensiv helseminister som presenterte sine nye planer for organisering av sykhusene i Politisk Kvarter i morges. Jonas Gahr Støre gyver løs på det ødeleggende profesjonshegemoniet og det håpløse ved at utstyr benyttes bare noen timer i døgnet ved sykehusene. Han er modig og viser at han vil noe.

Anstrengt samarbeid
Jeg trekker fram dette utspillet for å illustrere at regjeringspartiene sitter med betydelige muligheter til å sette sitt preg på valgkampen; hvis de fortsatt har evner og ork. Det tror jeg  i alle fall Arbeiderpartiet har, uansett hvor oppgitt mange i partiet åpenbart er over kollegene i Senterpartiet og SV. I disse dager behøver man ikke å være sammen med representanter for det største regjeringspartiet så alt for lenge ut på kvelden, før frustrasjonen over småpartiene avdekkes i klare ordelag.

Derfor er det åpenbart at man i Arbeiderpartiet er særs tilfreds med at statsministeren har vært så klar i spørsmålet om EØS-avtalen som grunnlag for Regjeringens europa-politikk. Stoltenberg satte både skapet og Senterpartiet så ettertrykkelig på plass at det var en fryd å være vitne til for enhver som ønsker noenlunde ryddighet i politikken.

Nå er det selvsagt grenser for hvor mange slike saker et samarbeid kan tåle, men det ser jo ut som om de rødgrønne gjennom sju år har lært seg å leve med til dels betydelige uenigheter, uten at samarbeidet blir oppløst. Likevel, det er åpenbart at flere konflikter blant regjeringspartnerne vil være det samme som å servere argumenter på sølvfat til opposisjonen.

Hva slags regjering?
Erna Solberg & co har så langt sluppet billig unna, men både høyre-lederen og hennes kolleger på ikke-sosialistisk side er fullstendig klar over at det kommer til å bli langt tøffere når alvoret setter inn. Jeg vil anta at partisekretær Raymond Johansen har en overfylt skuff med sitater fra borgerlige politikere om mer til ditt og enda mer til datt, som han bare klør etter å konfrontere statsrådsaspiranter fra opposisjonen med i valgkampen.

Foreløpig må  vi gå ut i fra at det ikke kommer til å bli noen felles erklæring fra de fire ikke-sosialistiske partiene før valget. Ikke minst har Knut Arild Hareide vært veldig klar her. Det er bra at han markerer en prinsipiell avstand til Fremskrittspartiet, men mindre forståelig hvorfor han ikke tar til orde for en felles plattform fra sitt eget part, Venstre og Høyre. Det hadde vært langt mer konstruktivt ved inngangen til valgkampen, enn bare å være imot Jens.

Så tidlig i valgkampen - og trolig helt fram til valgdagen - kommer vi til å være i uvisse om hvilken ikke-sosialistisk regjering som eventuelt skal erstatte de rødgrønne. Det ser ut som om dette spørsmålet ikke bekymrer hverken borgerlige politikere eller den klare majoritet som meningsmålingene forteller vil bli kvitt Jens. Jeg tillater meg likevel tvile på at spørsmålet om hvilke partier som skal være med i en ny regjering, vil forbli like uinteressant gjennom en opphetet valgkamp, som det er i dag.

Ap-maskinen kommer
Arbeiderpartiet går inn i valgkampen i trygg forvissning om at de ikke kommer til å mangle penger. Partiet er helt uten konkurranse når det gjelder tilgjengelige midler. Youngstorget kommer til å bruke hva man der mener er nødvendig for å sikre fire nye år. Ingen som ønsker et skifte i norsk politikk bør minimalisere betydningen av en slik valgmaskin.

Det er grunn til å tro at denne valgkampen i stor grad kommer til å handle om å stjele klær, som tidligere statsminister Jan P. Syse så presist formulerte det. Vi har allerede sett mange eksempler, senest i dag hvor  Fremskrittspartiet harselerer med Arbeiderpartiet om trygdemidler til Polen og sier velkommen etter. Det har vært flere eksempler på å stjele klær, og antallet kommer til å øke.

 Arbeiderpartiet vet at nøkkelen til valgseier ligger hos de hundretusener av velgere som mer eller mindre bevisst svever mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Derfor vil nok ikke Jens & co bevege seg mer mot venstre i valgkampen.

Vi vil se et seriøst, ansvarlig Arbeiderparti på jakt etter velgerne der hvor det reelle sentrum av norsk politikk ligger. Selvsagt blir dette en vanskelig balansegang i forhold til SV og særinteressene til Senterpartiet, men det er grunn til å anta at det bekymrer Arbeiderpartiets strateger i mindre grad. Der i gården er man også seg selv nærmest, satser på et godt valg og håper at SV og Sp kommer over sperregrensen - men det ved egen hjelp.

TS

12-12-12 Historisk i New York City

The Rolling Stones, Bruce Springsteen, Bon Jovi, Paul McCartney,The Who, Roger Waters, Billy Joel, Alicia Keys, Kanye West, Chris Martin, Eddie Velder, Michael Stipe, Diana Krall, Dave Grohl, Eric Clapton.

Ingressen over er listen over fabelaktige musikere som onsdag kveld fylte Madison Square Garden i New York. De spilte til inntekt for ofrene etter orkanen Sandy, som forvoldte store ødeleggelser i millionbyen og distriktene rundt. Bare billettinntektene fra de 18 000 i salen ga et tilskudd på 35 millioner dollar. De billigste billetter kostet 150 $, de dyreste 2500. Hvor mange millioner som kom inn gjennom donasjoner onsdagskvelden er foreløpig ikke klart, men det kan være snakk om ny innsamlingsrekord for en enkelt kveld.

Over to milliarder mennesker hadde anledning til å se/høre konserten via TV, radio og nett. Og for en seks timer lang konsert vi fikk være med på! Å plukke ut høydepunktet - eller høydepunkter - blir fort meningsløst i en slik sammenheng, for her ga den ene verdensstjernen etter den andre jernet for den gode sak. Orkanen Sandy herjet, men som det ble sagt gang på gang fra scenen: "New York City will come back stronger than ever!"

Ikke unaturlig at Bruce Springsteen med sitt E Street Band satte igang det hele. The Boss er jo suveren når det gjelder å dra igang publikum, noe som igår kveld ikke viste seg å være en stor utfordring. For de 18 000 kunne åpenbart sin rocke-historie og det ble allsang fra første riff da stjernene øste av sine hitlister.  Det var også logisk at Springsteen fikk selskap av Bon Jovi på scenen, begge to kommer jo fra hardt rammede New Jersey.  De leverte slett ingen dårlig versjon av "Born To Run" og Bon Jovi fikk definitivt den responsen han håpet på med "It's My Life."

Pink Floyd's Roger Waters og Pearl Jam's Eddie Vedder gjorde en stor versjon av "Comfortably Numb" og Eric Clapton startet suverent og akustisk med "Nobody Knows You When You're Down and Out." Chris Martin fra Coldplay ble et særs sympatisk bekjentskap, også i duett med Michel Stipe  fra R.E.M. De fremførte en vakker versjon av"Losing My Religion."

Mick Jagger er jo kjent for sine lettere sarkastiske bemerkninger fra scenen og sviktet heller ikke igår. Etter at Stones overraskende valgte å starte med "You Got Me Rocking" fra "Voodoo Lounge", sa Sir Mick: "This has got to be the biggest collection of old English musicians ever assembled at Madison Square Garden." Så slo Stones til med en forrykende versjon av" Jumpin' Jack Flash" og responsen i salen var enorm da gutta takket for seg etter bare to numre, formodentlig for å forberede seg til kveldens og lørdagens utsolgte konserter i New Jersey. Lørdag skal forøvrig Bruce Springsteen, Lady Gaga og The Black Keys opptre sammen med Stones!!

Før en annen Sir, denne gang Paul McCartney, avsluttet kvelden , fikk vi høre en kjempeopplagt Billy Joel som kontrollerte publikum  suverent  gjennom "New York State of Mind", mens Kanye West skrudde opp volumet og stormet gjennom "Gold Digger" og "Power". Glemmes må selvsagt ikke Roger Daltrey og Pete Townshend som fikk klart svar da de satte igang med "Who are You."

McCartney fremførte blant annet "Helter Skelter" før han kunngjorde at han her forleden hadde en jam session med noen gamle kjente og vips: Inn på scenen Dave Grohl og de to andre gjenlevende fra Nirvana i "Cut Me Some Slack."

Etter nærmere seks timer med musikkopplevelser av de sjeldne, ba McCartney et hundretalls redningsarbeidere komme opp på scenen og motta velfortjent hyllest. De kunne alle konstaterer at kvelden har sikret Robin Hood Foundation millioner og atter millioner dollar slik at "New York can come back stronger than ever."

TS

Kan Kina stole på norske politikere?

To år etter at fredsprisen gikk til kineseren Liu Xiaobo har en norsk Kina-ekspert slått fast at norske politikere i et kinesisk perspektiv ikke er til å stole på. Deres løfter er visstnok like tomme som stolen i Rådhuset i desember 2010.

Den pussige analysen står å lese i Aftenposten fredag 7.desember, gjemt nederst i en sak om at Kinas nye gjestfrihet for 45 land, med visumfrihet for besøk inntil 72 timer, ikke gjelder for Norge. Vi har havnet i kategorien «folk eller regjering av lav kvalitet og som oppfører seg dårlig», i følge Wang Qin, en talsmann for kinesiske myndigheter i Beijing.

Upolitisk fredspris?

Henning Kristoffersen, seniorrådgiver i Det Norske Veritas, gjør et forsøk på å ta på seg de kinesiske ledernes brilleglass. Til avisen sier han at «årets fredspris til EU gjør det umulig for kineserne å kjøpe norske myndigheters argument om at prisen ikke er politisk». Men hvem er det som har prøvd å selge inn prisen som upolitisk eller ukontroversiell? Da hadde neppe Thorbjørn Jagland blitt valgt som komiteens leder. Her tillegges norske myndigheter et argument de ikke benytter.

Det norske politikere gjentatte ganger har gjort et forsøk på å formidle er at Nobelkomiteen er uavhengige av Storting og regjering. Faktisk tror jeg det er å undervurdere Kinas ledere å påstå at de ikke skjønner dette. Jeg tror de forstår det akkurat slik det er. Komiteen springer ut av og er representativt for det norske politiske miljøet, og er preget av dette. Derfor pleier ikke dens avgjørelse å avvike sterkt fra det offisielle Norges synspunkter, selv om debatten ofte raser og synspunktene også her hjemme er mangfoldige. Likefullt er det komiteen og den alene som bestemmer hvem som skal få prisen. Her kan de ikke instrueres  – og blir det heller ikke.

Selvstendig komitè?
At prisen i 2010 gikk til Liu Xiaobo er med på å synliggjøre den selvstendigheten. Hadde Jens Stoltenberg eller Jonas Gahr Støre bestemt hadde de helt sikkert ikke utfordret kinesiske myndigheter slik. Kristoffersen sier til Aftenposten at det ikke var selve tildelingen av prisen som gjorde at Norge nå blir straffet, men at utenriksministeren og statsministeren «gikk ut og støttet prisen. Kineserne skjønner at myndighetene ikke kan kontrollere Nobelkomiteen, men mener norske politikere burde kontrollere seg selv».

Etter min oppfatning var det nettopp det som skjedde ved tildelingen i 2010. Vi så finstemte øvelser i politisk selvkontroll og balansekunst. Det vanlige er at statsministeren står på Slottsbakken og skryter av en velfortjent pris. Aldri har de som i 2010 vært så ivrige i å vise til komiteens uavhengighet. Året før kappet statsrådene i å klappe for Obama, nå var det knappe gratulasjoner til prisvinneren, før refrenget om den uavhengige komiteen ble sunget påny. Men det var ikke tilstrekkelig for kinesiske myndigheter. De ville ha en beklagelse for komiteens valg. Hvis en Kina-ekspert ikke skjønner at det er umulig, bør han bruke litt mer tid på også å bli Norges-ekspert.

«Når tre-fire statsråder sier at de skal boikotte årets prisseremoni, viser jo det hvor politisk betent prisen faktisk er. Fra et kinesisk ståsted er det et tillitsbrudd. De stoler rett og slett ikke på norske politikere og vet ikke hvor en har dem», sier Kristoffersen. En underlig grunn til mistillit. Men i så fall illustrerer det en vesentlig forskjell mellom vårt politiske system og det kinesiske. Her bringes ulike politiske synspunkter, kloke som dumme, fram i åpen debatt. I Kina rår det eneveldige Kommunistpartiet, og de sentrale politiske debatter skjer bak lukkede dører, noe årets skjulte kamp om makten de neste 10 årene tydelig viser. Utad har det politiske miljøet en stemme. Det er ingen grunn til å framholde det som et forbilde for Norge.

Uakseptable konsekvenser

Dagen før artikkelen i Aftenposten gjenga norske aviser et intervju Associated Press hadde med fredsprisvinner Liu Xiaobos kone, Liu Xia. De to journalistene hadde klart å snike seg inn i Lius hjem da hennes voktere ble litt vel sugne på nudelsuppe. Der har hun vært holdt i isolasjon i to år nå. En gang i måneden blir hun ført til sin mann, men får ikke lov til å snakke om soningsforholdene hans – eller hennes. Hun skalv og gråt av opphisselse i møte med journalistene og beskrev sitt absurde og ensomme liv i fangenskap i eget hjem.

I stedet for å bruke kreftene på å prøve å forstå kinesiske myndigheters reaksjon på fredsprisen, burde Norge få formidlet at i vårt perspektiv er det utålelig at en nobelpris får slike brutale konsekvenser.

The Good, the Bad and the Ugly

Etter at både statsminister Stoltenberg og miljøvernminister Solhjell er avbildet sammen med sine kinesiske kolleger, har det spredd seg et håp i norske kretser om at isforholdet mellom våre to land er i ferd med å smelte. Vår nye status som «et folk eller en regjering av lav kvalitet og som oppfører seg dårlig» tyder ikke på at mildværet er av verken kraftig eller varig karakter. Den norske særstatusen har vakt internasjonal oppmerksomhet.  I Foreign Policy morer spaltisten Daniel W Drezner seg med å si hvem som best lever opp til denne karakteristikken av Norge eller Kina, målt opp mot internasjonale målinger av standard når det gjelder blant annet korrupsjon og lov og rett. Det ser ikke ut som om Kina kommer så godt ut av sin analyse og forståelse av norsk politikk.

DAa