Samstemt fra gubbene på galleriet

Det var besynderlig lesning som møtte meg på side to i Aust Agder Blad, lokalavisen for min hjemby Risør, lørdag 19. mai. Side om side kappet tidligere og nåværende redaktør om å redusere et alvorlig brev fra vår øverste vernemyndighet til å være ”kun” en meningsytring som en ikke bør bry seg det døyt om.

At meninger kan være brysomme for de som styrer og steller, er noe de fleste vet. Men at det er to journalister som ser meningsytringer som uvesentlige bagateller, er egnet til skape forundring, ja, hakeslepp nær.

Medias oppgave og rolle i et demokrati er å formidle meninger, sette problemstillinger og beslutninger under debatt, og å avkreve beslutningstakere klare svar på vegne av leserne. Mener de fleste. Men ikke de to journalistene Rolf Røisland og Oddvar Mykland, ser det ut til. Riksantikvaren skal ”i ytringsfrihetens navn få lov til å skrive brev”, som Mykland formulerer det. Men ingen må bry seg om innholdet. Det er de snaut 30 bystyrerepresentantene som skal bestemme, uten innblanding fra folk eller ekspertise. Mykland gjør endog et poeng av at han selv ikke har lest brevet før han advarer de folkevalgte mot å ta hensyn til det. Gjør de det er de per definisjon noe så skrekkelig som skikkelige opportunister.

Media til kamp mot meninger

Det er et flertall i formannskapet som har bedt Riksantikvaren komme med et innspill. Likevel bør de ikke lytte til tilsvaret, mener de to veteranene i Risør-journalistikken. Som gubbene på galleriet i Muppet-show vet de best selv.

Saken gjelder et stort og omdiskutert utbyggingsprosjekt på Holmen i Risør, ved innseilingen til byens indre havn. Det har vært bytte av arkitekt siden reguleringsplanen for prosjektet ble vedtatt. Det er det nye firmaets forslag til utforming som nå skaper debatt i byen. Såpass at bystyret med Arbeiderpartiet i spissen vedtok å få en nærmere dialog med vernemyndighetene for å sørge for at vernehensynene ved vakre Risør blir tatt hensyn til i det dominerende byggeprosjektet. I brevet er Riksantikvaren klar på at ”de formulerte intensjonene ikke oppfylles av vedtatt reguleringsplan og foreliggende rammesøknad”. Deretter kommer det klare forslag til hva som skal til for å få til dette innenfor reguleringsplanens intensjoner.

Dette er det ikke verdt å lytte til, skal vi tro lokalavisens to siste redaktører. I stedet for å gjøre jobben som lokalavis, ved å ta brevet på høyeste alvor, er de to skråsikkert samstemte i at det knapt er verdt papiret det er skrevet på. Avisen kartlegger ingen konsekvenser, de konfronterer ikke politikerne, de prøver ikke å undersøke hva byens befolkning mener. Nei, nå må vi la de folkevalgte jobbe i fred, og stole på at de ikke lar seg styre av følelser, les Riksantikvaren.

Å verne politikere mot brysom innblanding fra fagfolk og folk flest er en usedvanlig holdning for en journalist. Den blir ikke mindre underlig av at det er Risørs to fremste veteranjournalister som i tospann fremfører dette, mens den ene rørende nok siterer den andre på at, husk, ”dette er kun en meningsytring”. Besynderlig.

Kloke ord

Selv synes jeg brevet er godt og viktig. Alle som er glad i Risør, ikke minst de folkevalgte, bør la følgende avsnitt fra Riksantikvarens brev være den avgjørende rettesnor for sitt standpunkt:

”Risør er en av landets vakreste og best bevarte trebyer. Havnen er et ikon som er viden kjent. Å ta vare på de store kvalitetene, og samtidig legge til rette for en levende by under utvikling, er en nasjonal interesse som deles av både Risør kommune og Riksantikvaren. Det er ikke bare beboerne på Holmen som skal kunne nyte godt av utsikten mot dette unike bymiljøet. Resten av Risørs befolkning skal kunne glede seg over byens vakre havn med Holmen som en integrert og oppsluttende del av bybildet.”

Kloke ord. Lytt til dem.

DAa

Nasjonalismens ugress sprer seg

Parlamentsvalget i Hellas og presidentvalget i Frankrike er de to siste eksempler på en farlig utvikling: Nasjonalismens ugress sprer seg over Europa. Vi finner nå sterke, ekstreme strømninger i en rekke europeiske land. Til felles har de kampen mot minoriteter.


Nynazistene Gyllent Daggry i Hellas og Nasjonal Front gjorde foruroligende gode valg. De agiterer sterkt mot innvandrere, mot dem som ser anderledes ut. Og ikke bare det: Disse ekstreme partier er   mot det overnasjonale samarbeidet, altså mot EU-samarbeidet slik det er organisert i dag.

Denne kampen mot det forpliktende, overnasjonale samarbeidet, deles av samtlige høyrepopulistiske og høyreekstreme partier i Europa. Vi ser det  klart hos Jobbik i Ungarn og Frihetspartiet i Østerrike, for å ta ytterligere to eksempler fra Europa i dag. Fellesnevneren er at nasjonene må få bestemme mer selv, at pass- og visumregler skal bli langt strengere og at innvandringen skal kraftig reduseres.

Alle disse partiene setter sine egne landsmenn først og skammer seg ikke over å si det. I Østerrike kjører nå Frihetspartiet en stor kampanje, hvor budskapet ene og alene er at østerrikerne ikke har noe å dele før landets egne innbyggere føler at de har fått sitt. Og når blir man så fornøyd?  Frihetspartiet og deres likesinnede, finsikter sitt budskap slik at det skal bygge opp om nasjonal stolthet og gjøre det lett å identifisere problemet.

Og problemet og utfordringen er selvsagt ikke å finne hos dem som defineres som egen befolkning, men hos dem som er kommet til,  blant dem som søker asyl og hos dem som er på flukt og trenger ly. Romfolket er spesielt utsatt og i Ungarn har det vært en rekke stygge eksempler på trakassering, overgrep og endog drap. Romfolket er imidlertid ikke alene, også andre minoriteter føler uro og frykt i dagens Europa.

Dessverre kan man få inntrykk av at de høyreekstreme miljøer påvirker den politiske debatten på en slik måte at demokratiske partier blir mer forsiktige for ikke å støte fra seg velgere. De vegrer seg for å si i klartekst hva som må sies. Denne lunkne holdning er farlig og kan i alle fall føre til større avstand mellom nasjonenes opprinnelige innbyggere og innvandrere. I flere europeiske byer ser vi klart de betenkelige konsekvenser ved at det eksisterer parallelle samfunn. Ansvarlige partier må ikke vike unna debatten som er nødvendig for å få til integrasjon. En manglende sameksistens bærer i seg kimen til konflikt.

Denne bloggen skrives 7.mai,  dagen før Norges frigjøringsdag. For å kunne manøvrere riktig i det politiske landskap i dag, er det nødvendig å ha i alle fall et minimum av kunnskap om vår nære historie. Skal man i dag kunne stå rakrygget i kampen mot nasjonalismen og rasismen, er det ubetinget nyttig å forstå hva som skjedde i Norge og i Europa i 1930-årene og hva som ble konsekvensene.

Uten historiske kunnskaper kan man komme til å trå feil. Det var derfor foruroligende å høre en reportasje i NRK-radio i morges. Reporteren hadde tatt seg en tur til Universitetet i Stavanger for å spørre om hva studentene forbinder med 8. mai?  For å si det kort og brutalt: Det store flertall av dem som ble spurt hadde ikke peiling.

Vi har nok en jobb å gjøre i Norge også.

TS

Ambassade som frihavn?

Det anstrengte forholdet mellom USA og Kina kan settes på ny prøve. Kort tid før Hillary Clinton kommer til Beijing går det i dag rykter om at hun har en ny diplomatisk nøtt å knekke. Skal USAs diplomatiske stasjoner være frihavn for kinesiske avhoppere?

For få måneder siden rømte politisjef Wang Lijun fra Chongqing og søkte tilflukt i USAs konsulat, visstnok forkledd som kvinne. Han søkte politisk asyl. En høyst delikat problemstilling, og etter 30 timer i amerikansk varetekt, omringet av kinesiske politistyrker, fikk han avslag. I følge kilder ble saken brakt helt inn til utenriksminister Clintons pult. Poitisjef Wang ble brakt til Beijing for videre etterforskning, men skal ha etterlatt kompromitterende materiale, blant om sin partisjef  Bo Xilai, som siden har falt dypt og blitt fjernet fra alle sine verv.

Wang fikk et døgn på USAs område. I påsken døde astrofysikeren Fang Lizhi i sitt hjem i USA. I 1989, etter at studentdemonstrasjonene var knust, satt han ett år i USAs ambassade i Beijing, før det ble framforhandlet en løsning som gjorde at Fang fikk forlate Kina til fordel for USA. Det er et av de få tilfeller i verden hvor det å søke tilflukt i et annet lands utenriksstasjon fører til oppholdstillatelse. Det satt forholdet mellom de to land på en alvorlig prøve.

Ny  nøtt?

Nå kan de stå overfor en ny hard test. I dag har det blitt kjent at den blinde dissidenten Chen Guangcheng har rømt fra husarrest i sin hjemby Dongshigu i Shandong-provinsen nord-øst for Beijing, til tross for at han skulle passes godt på. Han støttes av den kristent baserte organisasjonen China Aid, og skal ha blitt fulgt av Chens venn og støttespiller He Peirong. Nå går det også rykter om at hun i dag er arrestert i sitt hjem i Nanjing. Stifteren av organisasjonen, Bob Fu, melder fra sin base i Texas at han vet at Chen oppholder seg i et ”hundre prosent sikkert sted i Beijing” men at han ikke kan si noe mer fordi ”det kan ha diplomatiske implikasjoner”. Det har ført til spekulasjoner om hvor han er og rykter om at han er i USAs ambassade der. Foreløpig vil ambassaden verken bekrefte eller avkrefte dette, noe som ikke stopper ryktene. Foreløpig er det nettopp rykter det er, og det florerer også andre forklaringer på hva et ”trygt sted” kan være.

Torn i øyet

Den 41 år gamle Chen er en av Kinas mest kjente menneskerettighetsaktivister. Han havnet for første gang i husarrest i 2005 etter at han gikk til angrep på lokale myndigheters politikk om tvangsaborter og tvangssterilisering. Siden har han vært en ilter torn i øyet på Kommunistpartiet, og et symbol på modig kamp for menneskerettigheter. Husarrest og trakassering har kommet og gått. Han har sonet fengselsstraff for sin virksomhet, og har den siste tiden blitt holdt i husarrest i hjembyen Dongshigu.

Chen har studert medisin, og mens han jobbet som massør, som blinde ofte gjør i Kina, studerte han jus på egenhånd. Navnet hans er sensurert på internett, og han kalles ofte derfor for ”den blinde mannen”. I dag skrives det at også ordet blind er sensurert, så nå brukes provinsen Shandong som kodenavnet for aktivisten. Chen Guangcheng har laget en video adressert til statsminister Wen Jiabao.  The Guardians gode korrespondent Jonathan Watts forteller på twitter at hans kone hadde sett filmen og sendt ham en link. Når han prøvde å åpne den var den allerede blokkert.

Farlig frihavn?

Om han er i ambassaden eller ikke, så er dette pinlig for kinesiske myndigheter, og nok en negativ menneskerettighetssak som verden vil fokusere på. Uansett, historien aktualiserer problemstillingen med at dissidenter kan søke tilflukt i ambassader. Det regner jeg med at den norske ambassaden i Beijing og utenriksminister Støre også følger godt med i. Hva gjør de den dagen for eksempel nobelprisvinneren Liu Xiaobos kone Liu Xia rømmer fra sin husarrest og plutselig står foran døren ved den norske ambassaden nord-øst i Beijing?

DAa

Kinas store demokratiforkjemper død

Tre ganger møtte jeg professor Fang Lizhi i Beijing. Siste gang om kvelden 5. juni 1989 i korridoren på Jianguo Hotell. Det var kvelden etter massakren ved og på  Den himmelske freds plass. Fang hilste vennlig, men samtalen ble kort: To amerikanske diplomater skulle føre ham til sikkerhet i den amerikanske ambassaden.


I påsken døde Fang Lizhi 76 år gammel i Arizona i USA, hans bosted siden han fikk forlate Kina i juni i 1990 etter å ha oppholdt seg ett år sammen med sin kone Li Shuxian i den amerikanske ambassaden. Fang var astrofysiker, men vil for alltid bli husket som en stor forkjemper for et demokratisk Kina. Eller for å si det med ordene til en annen kjent kinesisk opposisjonell, Wei Jingsheng: Fang var en helt!

Det var i januar 1989 Fang skrev et åpent brev til Kinas daværende sterke mann, Deng Xiaoping, hvor han krevde løslatelse av landets politiske fanger, deriblant Wei som på det tidspunkt hadde sonet ti år i fengsel for sin berømte veggavis hvor han oppfordret til "den femte modernisering": demokrati. Fangs brev var av stor betydning for den gryende studentbevegelsen som våren 1989 utviklet seg til et folkelig opprør i Beijing og andre byer og som ble brutalt knust 4.juni. En av de mange som i disse dager hyller Fangs minne er studentlederen fra 1989, Wang Dan, som beskriver ham som en ruvende inspirator for studentene.

Som Aftenpostens korrespondent i Kina besøkte jeg to ganger Fang Lizhi og hans kone i deres leilighet like ved Beijing-universitet vest i hovedstaden. Gjennom sitt intellekt var han en lederfigur for opposisjonelle, men han var ingen agitator. Han lette etter ordene, men budskapet var likevel klart. Han var åpen og vennlig, med lun humor og et avvæpnende smil. Det var treffende at han ble omtalt som "Kinas Sakharov", mild i form, men med en særs rakrygget holdning.

I våre samtaler var Fang spesielt opptatt av den manglende legitimiteten til Kinas kommunistparti på grunn av den omfattende korrupsjonen og den voksende avstanden mellom de styrende og de styrte. Han sa at Kina ikke kunne utvikle seg i demokratisk retning uten å bryte lenkene til den maoistiske/stalinistiske sosialismen.

Til tross for at han var inspiratoren, deltok Fang aldri i demonstrasjonene på Den himmelske freds plass. Årsaken var åpenbar: Han ville umiddelbart bli arrestert, regimet ventet bare på en mulighet. I 1989 var han forlengst fratatt sitt medlemskap i Kommunistpartiet, men som han sa til meg: Jeg har ikke noe ønske om å få det tilbake.

Den 5. juni 1989 var Beijing i sjokk. Militære i stridsvogner og andre kjøretøyer terroriserte hovedstaden mens likene etter massakren ble fraktet bort. Fang og Li hadde søkt tilflukt i Jianguo Hotell, som ligger ved den store avenuen som går øst-vest gjennom Beijing og bærer navnet Chang' an, Den evige freds(!) avenue. Jeg bodde også på dette hotellet og om kvelden møtte jeg helt tilfeldig Fang i korridoren.

Som ved de to første samtalene, Fang tok meg i hånden og hilste hjertelig. De to som var sammen med ham, virket ikke like begeistrert over at professoren møtte en som kjente ham. De skyndet på ham, men Fang rakk likevel å uttrykke sin forferdelse og avsky over massakren og la til: De tre største forbrytere i Kina i dag er Deng Xiaoping, president Yang Shangkun og statsminister Li Peng.

Senere fikk jeg vite at de to som var sammen med Fang var amerikanske diplomater og at de skulle føre ham i sikkerhet i ambassaden hvor han skulle oppholde seg som president George Bush sin gjest. Og det var i siste liten: Det ble utstedt arrestordre på Fang for hans "kontrarevolusjonære virksomhet." Denne arrestordren og diplomatiske forviklinger mellom Kina og USA førte til at det gikk ett år før Fang Lizhi og Li Shuxian fikk forlate Beijing.

Det er all grunn til å tro at en som i dag også gjerne skulle ha hyllet Fang er fredsprisvinner Liu Xiaobo, men fra fengsels-cellen er det en umulighet. Kanskje ville Liu ha sagt det samme som studentleder Wang Dan: En dag vil Kina være stolt over å ha fostret Fang Lizhi.

TS

50 kroner for en trikketur. Absurd!

Kollektivtrafikken står høyt på den politiske dagsorden. Da er det ganske så utrolig at Oslos politikere er kommet til at en trikketur skal koste 50 kroner!


Må bare innrømme at jeg trodde det var en spøk. Med en pendlerleilighet på Briskeby er det ikke ofte man benytter trikken; det er jo bare trivelig gangavstand til sentrum eller f eks Majorstua. Men: her forleden hoppet jeg på trikken og spurte om hva den tre-fire stoppesteders turen kostet? " 50 kroner," var svaret. 50 kroner!!! Hvor i all verden er det Oslos politikere har gått seg vill?

De siste tre og et halvt år har jeg hatt gleden av å bo både i Wien og Oslo. Og ja: Jeg tar også trikk i Østerrikes hovedstad, faktisk langt oftere enn man kanskje skjønner at jeg har gjort i Oslo. I Wien koster en trikketur 17 kroner. OK; jeg vet at lønnsnivået er høyere i Oslo enn i Wien, men det er jo rett og slett absurd hva det koster å ta Oslo-trikken. 17 kroner mot 50!

La meg også få nevne en annen ting fraWien , som kanskje Oslos politikere kan lære av, selv om jeg tviler: I helgene går t-banen døgnet rundt. En hovedårsak til dette, er at man vil hjelpe til med å få ungdommen hjem fra sentrum. Fornuftig? Det er vel hevet over enhver diskusjon at et slik tilbud er med på å redusere mye av de problemer Oslo-natta dessverre er alt for beryktet for. Og nyttårsaften: All kollektivtrafikk gratis.

Jeg tror dette rett og slett har noe med holdninger å gjøre, holdninger til hvordan man skal sørge for at kunden - passasjerene - har det best mulige tilbud. Sjefen for Wiens lokaltog rykket i fjor ut og beklaget at for mange avganger var inntil fem - gjentar fem - minutter forsinket. Ledelsen legger hele sin prestisje bak et tilbud kundene skal være fornøyd med.

Men i Oslo skal vi altså finne oss i å betale 50 kroner for en kort trikketur. Det eneste positive jeg kan si om dette er at jeg fortsetter å gå til sentrum. Men, jeg lurer virkelig på hva de ansvarlige politikere har å si til sitt forsvar. Men de tar kanskje ikke trikken? Eller har de gratisbillett?

TS

Generasjonsskifte i SV - men hva så?

Sola skinte og smilene var brede. Ja, enkelte snakket til og med om en festdag for SV da de tre nye statsråder steg ut på Slottsplassen. Men hverdagen kommer nok utrivelig raskt for et SV som er i krise og med en partisjef som falt for eget grep og ikke får sitte i regjering.


SVs utfordringer ble usminket illustrert samtidig med at de nye statsårder ble utnevnt: Den første gruppen av barna fra Bosnia som ikke får opphold i Norge, ble satt på flyet. Flere representanter for SV har i sterke ordelag kjempet mot hjemsendelse, men til ingen nytte. At de nye statsråder fikk utsendelsen i fanget på sin første arbeidsdag, forteller at SVs problemer ikke er over, de kan tvert imot komme til å vokse.

Audun Lysbakken måtte gå som statsråd på grunn av inhabilitet og pengerot, men ble likevel valgt til ny leder. En heder det er særs vanskelig å forestille seg ville ha vært mulig i andre partier, organisasjoner eller i næringslivet. Med Lysbakken på utsiden av Regjeringen, kommer SV til å slite med den daglige koordineringen av arbeidet. Den nye miljøvernminister Bård Vegar Solhjell skal inn i Regjeringens underutvalg, mens Lysbakken skal sitte i et nyopprettet organ for de tre partilederne. Det vil være naivt å tro at statsministeren ser med glede på denne ufrivillige måte å organisere arbeidet på.

I likhet med Solhjell, er både Inga Marte Thorkildsen og Heikki Holmås erfarne og dyktige politikere. Aldersmessig representerer de også et generasjonsskifte da de to som måtte gå, Tora Aasland og Erik Solheim, er i slutten av 50 - og 60-årene. Men erfarne, yngre krefter løser alene ikke SVs problemer. Kjernen ligger i svaret på følgende spørsmål: Hvordan skal SV på en og samme tid tilfredsstille et utålmodig partiapparat og samtidig inngå de nødvendige, daglige kompromisser i regjering?

For SV kan det idag være en trøst, om enn mager, at stort lavere enn dagens oppslutning om partiet er det vel knapt mulig å komme. SV har bare sitt grunnfjell igjen og av den grunn er det mulig at pilen bare kan peke opp, men det vil ikke skje dersom ferske statsråder må tilfredsstille utålmodige tillitsvalgte, i stedet for å opptre som ansvarlige statsråder. Her er det alle muligheter til å forskreve seg, noe ikke minst Erik Solheim klart har innsett. Til VG uttalte han i går følgende:

"Det er farlig hvis partipolitiske kabaler blir viktigere enn landets interesser. Det som alltid må være i sentrum er hva som er Norges interesser. Jeg er stolt av at jeg alltid har tenkt først på Norge, dernest på partiet."

Mon tro hva Solhjell, Thorkildsen og Holmås - for ikke å glemme Lysbakken - tenkte da de leste denne kloke uttalelsen av Erik Solheim?

Nye statsråder fører ofte til nye initiativ og ny glød. Ikke bare SV, men hele det rødgrønne samarbeidet trenger det nå. De rødgrønne savner åpenbart fanesaker som kan skape jubel og samle rekkene. Det er stortingsvalg kommende år og meningsmålingene viser at utfallet her er helt åpent. Det vil være litt av en bragd om de rødgrønne vinner for tredje gang, men de får hjelp av en opposisjon som ikke klarer å samle seg om et alternativ.

Også denne gang er det Fremskrittspartiet som betyr hodebry. Med unntak av den siste, viser målingene at Fremskrittspartiets stemmer vil være nødvendig for å sikre et ikke-sosialistisk flertall. Partiet viser forøvrig en egen evne til å reise seg etter den ene negative sak etter den andre og vil nok kunne tale med tyngde i de forhandlinger som må finne sted blant dagens opposisjonspartier.

Høyre har forlengst gitt opp ( eller kanskje aldri prøvd?) å foreta den nødvendige grensedragning til høyrepopulistene. I Venstre er det rådvillhet, ikke minst fordi stadig flere ikke vil utelukke et samarbeid med FrP, men Trine Skei Grande sier foreløpig nei. Knut Arild Hareide og Kristelig Folkeparti er vel i dag det partiet på ikke-sosialistisk side som klarest sier nei til regjering sammen med Siv Jensen. KrF skal forøvrig bruke måneder på å bestemme seg for hvem de helst vil samarbeide med i regjering etter 2013. Her er heller ikke Arbeiderpartiet utelukket.

Så lenge denne diskusjonen fortsetter, får de rødgrønne stadig bedre kort å spille ut. Det kan kanskje være en trøst for SV. Og Senterpartiet?  Det er et tankekors at dette særinteressepartiet bare ser seg slått av Arbeiderpartiet når det gjelder år i regjering etter krigen. Det forteller at mye er mulig i norsk politikk bare man vil. Det gjelder å dyrke seire, ikke dvele ved nederlag.

Her har åpenbart SVs nye statsråder og partileder noe å lære.

TS

Menneskerettigheter ikke poenget?

Stabilitet er et hovedmål for Kommunistpartiet i Kina. Det oppnås ved en blanding av positiv samfunnsutvikling og rå makt. En analyse av utviklingen i Kina som utelukker myndighetenes strenge kontroll av alternative meninger er og blir mangelfull.

Raymond Johansen svarer i Dagbladet 12. mars på den massive kritikken mot hans kronikk 6. mars med å vise til at Kinas menneskerettighetsbrudd er tatt opp av han og norske myndigheter i dertil egnede kanaler. Det er vel og bra, men har ingen betydning for kritikken av Johansens analyse.

Det er direkte misvisende å prøve å gi et bilde av kinesiske myndigheters innsats for stabilitet uten å nevne de strenge kontrolltiltak de iverksetter mot alt som smaker av opposisjon og kritikk mot Kommunistpartiets styre. Observatører som følger Kina melder om en utvikling som den siste tiden har gått i klar negativ retning når det gjelder menneskerettigheter.

Johansen sier at menneskerettighetssituasjonen ”ikke var hovedpoenget i denne kronikken”, og mener hans kritikere overser hans poeng om at myndighetene for å oppnå stabilitet og langsiktighet ”i økende grad er avhengige av å levere løsninger som tilfredsstiller befolkningens voksende krav”.  Det skjer, skriver Johansen, ”ved at partiledelsen søker å balansere målsettingen om langsiktighet på den ene siden, med håndteringen av daglige utfordringer på den andre”. 

Da må det føyes til at dette dessuten skjer ved hjelp av strenge kontrolltiltak, forbud mot frie fagforeninger, medie- og internettsensur, husarrest og fengslinger for kritikk av myndighetene. Både rent faktisk og moralsk blir det helt feil å forsøke å forklare kampen for stabilitet uten å få med dette.

Det er ikke det samme som at andre utviklingstrekk i Kina er uinteressante. Måten opprøret i Wukan i Guangdong er håndtert på er løfterikt, som Johansen påpeker. Foreløpig er det et unntak, la oss håpe det er en trend.

Makta rår

At ledelsen i Kina ser at de er avhengig av tillit, betviles ikke. Ikke minst er det viktig med gjensidig tillit mellom de grupper som har politisk og økonomisk makt. En samfunnsutvikling med stadig økende forskjeller mellom en ekstremt rik elite og vanlige folk tyder ikke på at det er like viktig med tilliten fra sistnevnte gruppe. 

Det betviles heller ikke at makthaverne i Beijing ser sosial og materiell utvikling som viktig medisin for tillit og stabilitet. Den resepten er imidlertid grundig mikset med knallharde maktmidler. Det er en blanding som langt på vei lykkes godt mange steder; men unntakene er mange. Myndighetene i Beijing har for eksempel overhodet ikke fått til å bygge et tillitsforhold til den tibetanske befolkningen eller til uigurene i Xinjiang.  Her er det makta som rår. Maktbruken skaper en ond sirkel, den fører til mistillit og aksjoner, som igjen gir tøffere kontroll. Situasjonen her er for tiden svært tilspisset, den siste uken har det vært to skyteepisoder med dødelig utgang.

Raymond Johansen synes vi i Norge er altfor opptatt av den republikanske nominasjonskampen i USA i forhold til manglende analyser av det viktige maktskiftet i Kina. Det er det lett å være enig i, men Kina er selv ikke uten skyld i dette. Kampen om lederposisjonene og politisk utvikling skjer her i det skjulte. Journalister og kommentatorer må sitte på sidelinjen å spekulere. Det gjør det mer krevende å ha noe å skrive hjem om. I USA foregår et mange måneder langt direkte ordskifte for åpen mikrofon og kamera. Det gir mye fristende mat for media og andre meningsbærere, og stimulerer til aktiv debatt om ledervalg og poltiske løsninger.

DAa